Jeg hadde egentlig en veldig god plan. Jeg skal innrømme at jeg var svært så fornøyd, faktisk. Mulig jeg led av en liten smule hybris. Jeg eier forresten ingen skam når det kommer til å avsløre overraskelser i handlingen. Bare så du vet det.
Den omdiskuterte Booker-prisen
Det så ut til å bli et spennende år Booker-prisen. De skumle amerikanerne skulle nemlig for første gang bli innlemmet i listene. Diskusjonen gikk, selvfølgelig, og pågår vel fortsatt. Det er uansett modig å fornye en såpass etablert litteraturpris, og jeg synes juryen skal ha for innsatsen. Jeg bestemte meg på forhånd for å lese litt mer fra både lang- og kortlisten i år. Da langlisten kom måtte jeg nærmest studere den med lupe for å finne damene. Av de 13 forfatterne var kun tre av dem kvinner. De utvalgte var Ali Smith, Siri Hustvedt og Karen Joy Fowler. Tre damer, altså. Jeg bare nevner det. Og hva skjedde med Donna Tartt i alt mylderet? De hoppet altså over Pulitzer-vinneren. Dem om den avgjørelsen.
Ladies night only
Uansett, jeg tenkte at jeg må i det minste lese disse tre damene, hvorav bare én av dem er britisk. Både Ali Smith og Siri Hustvedt har lenge stått på leselisten min, og det er med skam å melde at jeg aldri har lest noe av dem. Jeg har til og med bøker av dem begge i bokhyllen! Fowler har tidligere skrevet underholdnings-romanen The Jane Austen Book Club, og her skal jeg innrømme at jeg ikke var like spent, men jeg bestemte meg for å ha et åpent sinn. Jeg ville derfor begynne med Fowlers bok, We Are Completely Beside Ourselves. Fin tittel, ikke sant? Coveret var også smakfullt, gult med et stort tre og en liten ape svingende i en av greinene. Jeg skal innrømme at tankene gikk til Robert Frost sitt berømte dikt, Birches
: When I see birches bend to left and right/ Across the lines of straighter darker trees,/ I like to think some boy’s been swinging them.
Med disse deilige linjene i bakhodet begynte jeg altså å lese. Ojojoj, så kjedelig det viste seg å være! Konstant gnåling fra hovedpersonen om at hun hadde mistet søsknene sine, blablabla. Språket var lite spennende og intetsigende. Alt ved denne romanen viste seg å være intetsigende. Jeg kom til side 76 da jeg bestemte meg for å gi opp. Jeg var blant annet utrolig oppgitt over en scene hvor faren til hovedpersonen kjører over en katt fordi den ikke ville flytte på deg. Det ble bare for overtydelig og teit. Jeg begynte å google litt, hva hadde anmelderne egentlig sagt om denne romanen? Og det store spørsmålet, hvorfor i alle dager ble den nominert? Jeg kom over en som avslørte en aldri så liten tvist. På side 77. Altså var jeg bare setninger fra denne spennende åpenbaringen! Ville det løsne nå? (Hvis du ikke vil vite mer bør du stoppe å lese nå. Men jeg anbefaler deg å ikke lese boken i det hele tatt.) Det viste seg nemlig at hovedpersonens søster ikke var et menneske, men en sjimpanse. Aha!
Jeg åpnet boken igjen og leste i vei, full av overmot. Nå må det da bli bra, tenkte jeg. Det ble det ikke. Jeg trøkte meg fram til side 186. Da orket jeg ikke mer. For det var nemlig ikke så mye mer spennende eller interessant. Jeg ga så veldig blaffen i hvordan det går med både sjimpansen og hovedpersonen. Jeg brydde meg fint lite om hvorvidt denne teite sjimpansen møter et tragisk endelikt eller ikke, og jeg tror vel at det ikke går helt bra til slutt. Nei, dette måtte få en stopp. Heldigvis, tenkte jeg, kan ikke Fowler komme seg inn på kortlisten. Der var jeg ihvertfall sikker.
Hovmod står for fall
9. september var datoen for kortlisten. Jeg gledet meg! Gikk til stadighet inn på nettet som et utålmodig barn på biltur. Og plutselig, der var den. Med Fowler på plass. Hva? Virkelig? Og Hustvedt var ute! Hva skjer med verden? Den unge, naive litteraturviteren (altså meg) tok seg til hodet og stønnet høylytt. Det finnes altså ingen rettferdighet igjen i verden. Hva skjer med disse dårlige bøkene? Greit nok at de finnes, men må de bli nominerte til høythengende litteraturpriser? Amerikanerne kan så mye, mye bedre enn dette.
Så nå sitter jeg her, da, og ser på Hustvedts The Blazing World. Litt sånn motløs. Jeg håper den er mye mye bedre enn We Are Completely Beside Ourselves, selv om den ikke kom med på kortlisten. Mitt gjenstående håp nå er Ali Smith. Jeg setter en knapp på at hun gruser de andre, og jeg håper også så inderlig at hun har skrevet en god roman. Men det tror jeg vel egentlig at hun har. Hvis Fowler vinner blir jeg liggende i fosterstilling fram til neste sommer.
Vil du lese mer om Booker-prisen og være med i Clementines lesesirkel bør du følge med på . Les, diskuter og skriv anmeldelser. Hun er heller ikke like utålmodig som meg, og er i tillegg hakket mer nyansert. Klikk deg inn på for å finne ut mer om de andre bøkene som er nominert.