mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Mieko Kawakami Mieko Kawakami
18. august, 2014

Japanske pupper og tenåringsangst

Om Mieko Kawakami og hvorfor jeg liker lange setninger

Mieko Kawakami er en sånn en som vi egentlig ikke liker. Du vet, utrolig dyktig og veldig pen. Men så må vi bare like henne likevel fordi hun skriver så gode bøker. Ikke minst må vi like henne fordi hun skaper uhyre spennende kvinnekarakterer og skriver så godt om det altoppslukende kroppsfokuset. I tillegg har jeg sansen for hennes mot til ikke å sette punktum.

Grammatikk og sjangerforvirring

Hun begynte egentlig som musiker, Mieko Kawakami. Etter hele tre plater fikk hun også flere dikt på trykk, og vant en pris for novellen Myself and a Toothache. Romanen  (eller kortromanen om du vil) Pupper og egg vant nok en pris, og det er denne som foreløpig er oversatt til norsk. Jeg håper at andre tekster også kommer til norsk snart, for hun har gitt ut både en novellesamling og en diktsamling, i tillegg til nok en roman. Pupper og egg er oversatt av Magne Tørring, og det er en imponerende jobb han har gjort. Etter hva jeg skjønner er det vanskelig å oversette japansk til norsk, både på grunn av de store forskjellene i grammatikken og fordi de kulturelle referansene er så enormt ulike. Tørring har bidratt med et svært informativt etterord i Pupper og egg som nærmest opp en hel verden for meg.

I Japan finnes ikke sjangrene roman eller novelle, og bare dette i seg selv gjør den japanske litteraturen og fortellertradisjonen svært så ulik den vestlige. Pupper og egg er knappe 100 sider lang og anses vel nok etter vestlige standarder å være en kortroman. Shosetsu heter det visst på japansk, og betyr bare skjønnlitterær prosatekst, uavhengig av lengde. Dette kan du lese mer om i Tørrings etterord, men jeg synes det er interessant at vi her i Vesten har såpass liten forståelse for andre litteraturtradisjoner. Her går vi rundt og tror at alt skal være roman eller novelle, til nød kan vi bruke begrepene kortroman eller novella, også finnes det helt andre sjangre der ute som ikke går an å trøkke inn i våre trøtte begreper. Klarer vi å fri oss såpass mye fra de vestlige sjangrene til å fullt ut oppleve for eksempel japansk prosa? Klarer jeg, som er flaska opp på vestlig litteratur, å virkelig forstå Pupper og egg selv om jeg ikke vet det døyt om japansk litteratur og kultur?

Mye mer enn Murakami

Sier noen japansk litteratur tenker du kanskje på Murakami. Jeg er den første til å innrømme at jeg knapt har lest noe andre japanske forfattere. For noen år siden kom jeg over Stjerne stjerne av Kaori Ekuni som handler om Shoko, en dypt ulykkelig husmor, og hennes homofile ektemann. Shoko kjeder seg uendelig mye, og drikker når ingen andre ser det. Stjerne stjerne handler om fasade og kjønnsroller, og den er skrevet med et litt stille og beskjedent språk. Jeg husker jeg likte den, men antageligvis forsto jeg den ikke særlig godt. Da den kom ut i Japan skapte den rabalder, noe som kan være vanskelig å forstå for vestlige lesere. I Norge fikk den faktisk oppmerksomhet, men ble fort glemt igjen. Det er verdt å plukke den opp igjen, selv om den begynner å dra på årene.

Ja, også har jeg jo lest Ruth Ozeki, men hun er bare halvt japansk, så jeg vet ikke helt om hun teller. Ozeki skriver uansett også om den japanske husmoren og om hvor mye hun kjeder seg, så det er tydelig at dette er et tema som engasjerer. I My Year of Meats får vi servert historien om Akiko, forhenværende mangategner, men som nå er mest opptatt av hvorvidt hun kan få barn, og Jane, en japansk-amerikansk journalist som skal lage et TV-program om amerikansk kjøtt. Her, som i Stjerne stjerne, får vi innblikk i det japanske hjemmet. Les den hvis du allerede ikke har gjort det.

Kawakamis ordkunst

Noe av det jeg liker ved Pupper og egg er de lange setningene. De bare varer og varer, men er samtidig elegante og lette.

Ja, men her var det jo fint, erklærte Makiko, og jeg svarte synes du, åpnet kjøleskapet og hentet ut en mugge meg byggte, den hadde blitt stående med teposen i og var blitt altfor sterk, nærmere svart enn brun, men jeg helte den oppi glassene mens Makiko satte fra seg veska, hun strøk det fastklistrede håret bort fra panna med håndflaten og sa se, jeg er jo helt gjennomsvett, her holder det ikke med aircondition, jeg kan like gjerne ta meg en kald dusj, hun viftet seg i ansiktet mens hun gikk bort til vinduet i den andre enden av rommet, da hun plutselig utbrøt veranda da, er det ingen veranda her, hun snudde seg mot meg og spurte, hvor tørker du klærne dine da, og jeg svarte nei, ikke sant, det er litt krise, jeg har faktisk ikke veranda, og vaskemaskinene er oppe på taket, så jeg må tørke alt tøyet mitt der, og da Makiko hørte det, sperret hun opp øynene i et ordløst jøss, og etter å ha betraktet utsikten fra vinduet et øyeblikk sa hun jeg låner springen litt, må bare vaske henda, og forsvant ut på badet, og jeg hørte henne rope oi, vanvittig trykk på vannet her, er det greit jeg bruker dusjen også, og jeg svarte værsågod, og i mellomtiden hadde Midoriko okkupert et hjørne av rommet og satt seg ned, hun skiftet sittestilling et par ganger mens hun så etter et sted å plassere ryggsekken før hun til slutt fant ut at her, her skulle den stå, plantet den støtt på gulvet foran seg, åpnet den opp og fant fram et lite håndkle som hun presset forsiktig mot den svette panna.

Det er langt, men jeg synes aldri at det blir tungt. Rytmen er så god hele veien i teksten, og jeg blir overrasket over hvor bra dette faktisk fungerer. I dette avsnittet beskrives helt hverdagslige ting, som byggte som har blitt for sterk og misnøye over mangel på veranda, men de små detaljene sier mye om karakterene. Midoriko er den stumme tenåringsdatteren, den passive observatøren. Makiko er moren som er på besøk hos den ugifte og barnløse søsteren sin, Natsu, fortellerstemmen i denne fortellingen. Natsu er selvstendig, men har det samtidig ganske trangt økonomisk. Hun har ikke en gang veranda. Vi får etterhvert vite at Makiko har det enda trangere, hun har så dårlig råd at hun må ta en jobb som vertinne, ikke et spesielt anerkjent yrke. Det at Makiko ønsker å forstørre brystene, noe som koster så mye penger at ingen skjønner hvordan Makiko skal ha råd til det, blir en konflikt mellom henne og datteren. Makiko er besatt av tanken på nye og store pupper, noe som blant annet fører til en selsom scene på et offentlig bad hvor Makiko stirrer vilt og hemningsløst på kvinnenes bryster, kommenterer høylytt og samtidig dekker til sine egne. Det er kanskje et av de beste partiene i boken, og som leser forstår du virkelig hvor ødeleggende denne kroppsfikseringen kan være.

Pubertetsopprør

Parallelt med puppekonflikten får vi også innblikk i datterens indre opprør. Midoriko er på vei inn i puberteten og er livredd for alt som har med kropp og forandring å gjøre. Hun forholder seg stum store deler av fortellingen, men vi får lese dagboknotatene hennes, og her er det mye tenåringsangst. Tankene går til en linje av Inger Hagerups dikt om Emily Dickinson: (…) og det stumme skriket skrek. Midoriko skriker så fortvilet utover dagboksidene sine. Hun vet at kroppen hennes snart vil svike henne:

For meg er det mer som om jeg har blitt stengt inne i denne kroppen uten å ville det selv, en kropp som blir sulten av seg selv, som får mensen av seg selv. Og når du først har blitt født, har du ikke noe valg lenger, for du må spise for å leve, og jobbe for å spise, og bare det er vanvittig stress, og når jeg ser mamma som jobber dag ut og dag inn, kommer utstlitt hjem fra jobb hver dag, tenker jeg hvorfor? Er det ikke ille nok å ha én kropp om ikke du skal begynne å trykke ut én til derfra, (…)

En tenåringsjentes frykt for forandring er universalt, innbiller jeg meg, derfor er nok dette rimelig gjenkjennelig for mange. Midoriko ser også hvor ødelagt moren hennes blir av puppefokuset, og den enorme frustrasjonen Makiko føler over egen kropp. Det er ikke så rart det smitter over på datteren som holder på å vokse fra barneværelset og vet at den voksne verdenen suger så innmari.

Hva? Higuchi, hvem?

Pupper og egg har mye på hjertet, og det handler om kropp, kvinner og kjønnsroller. Og om mensen. Det er mange referanser som går meg hus forbi her, og jeg måtte lese meg opp på både japansk økonomi og forfatteren Natsu Higuchi i etterkant. Ifølge oversetteren er Higuchi svært tilstede i teksten, noe japanerne oppdager med en gang. Natsu Higuchi levde ikke spesielt lenge, faktisk ble hun bare 24 år gammel, men hun er likevel en av Japans viktigste forfattere. Den observante leser har også fått med seg at fortellerstemmen i Pupper og egg heter Natsu. Tilfeldig? Neppe! Jeg føler meg nesten litt snytt for ikke å ha forstått denne referansen, men velger i etterkant å heller lese Pupper og egg om igjen. Jeg tror at boken faktisk krever et par gjennomlesninger, dette er ingen tekst du blir ferdig med når siste side er lest. Det er verdt å stoppe opp ved Kawakamis lange setninger og daglidagse beskrivelser av byggte, hvert eneste ord er gjennomtenkt og det er i det hele tatt en svært god leseropplevelse. Tenk at denne japanske historien kan oppleves så befriende! Mieko Kawakami seiler inn i rekken som en av mine favorittdamer.

Hvis du nå ble nysgjerrig på japansk litteratur, men synes det er vanskelig å orientere seg, kan jeg anbefale denne nettsiden. Det er en god del mer japansk litteratur som blir oversatt til engelsk enn til norsk. Av og til er til og med noe av litteraturen oversatt fra den engelske oversettelsen, og jeg tipper det er rimelig mye som går tapt i alle disse leddene. Dette er altså ikke tilfellet i Pupper og egg. Det anbefales også å lese Magne Tørrings essay om Kawakami og kvinnekropper. Han imponerer nesten like mye som Kawakami selv.