mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Fotografi av forfatter Elizabeth Strout Booker-prisen til Elizabeth Strout? I hvert fall ikke i år!
13. september, 2016

Booker-bøll

På'n igjen!

Jeg gleder meg faktisk hvert år. Langlisten til Booker-prisen byr nesten uten unntak på overraskelser, et par gode bøker, noen ganske dårlige og i hvert fall to forfattere jeg aldri har hørt om før. Fjorårets liste var etter min mening ganske så begredelig, her har jeg foreløpig ikke lest en setning, men vurderer både Anne Tyler og Anne Enright. Foreløpig har ikke romanene deres fristet nok. 2014 bød på Siri Hustvedt og Ali Smith, men også begredelige Karen Joy Fowler. Det var derimot i 2013 jeg virkelig fikk øynene opp for Booker-bøkene, og jeg synes dette var et meget sterkt år med blant annet Eleanor Catton, Ruth Ozeki, Jhumpa Lahiri og Colm Tóibín. Det er ikke så verst i år heller, men jeg er ikke helt overbevist. Enda.

Canadisk comeback

Det som gleder meg mest er at det er hele to canadiske romaner på listen i år. Margaret Thien med Do Not Say We Have Nothing og All That Man Is av David Szalay. Thiens roman kan på mange måter virke direkte u-canadisk siden den omhandler revolusjonen i Kina, men ved nærmere ettersyn ser vi at her skal vi komme inn på temaer som identitet og overlevelse. Her snakker vi altså om temaer som definerer hele den canadiske litteraturhistorien. Denne gleder jeg meg svært mye til å lese. Begge romanene har også karret seg opp til kortlisten som ble publisert i dag. En gratulasjon er absolutt på sin plass!

Prisbelønt besøk

En annen forfatter som gleder oss med sin tilstedeværelse på langlisten er J. M. Coetzee. Han har bosatt seg i Australia og kan vel bare med nød og neppe kalle seg sør-afrikaner. Uansett ønsker jeg alltid velkommen en unnskyldning til å lese Coetzee, og denne gangen har jeg faktisk to siden årets roman er en oppfølger. Han klarte ikke å komme seg til kortlisten i år, men jeg synes det er morsomt at gigantene ikke når helt opp. Hva har vi da i vente fra disse jyplingene som står igjen på kortlisten? Fallhøyden er stor! His Bloody Project av Graeme Macrae Burnet stiller sterkt hos meg. Men kan en true crime-bok vinne Booker-prisen? Burnets dokumentarroman virker uansett uhyre spennende, og vi liker jo alle et godt mord (eller tre som det var i dette tilfellet) fra 1800-tallet. Tankene går både til Cattons vinnerroman The Luminaries fra 2013 og Summerscales The Wicked Boy. Det gjenstår å se om Burnet kan komme seg helt til topps, men jeg tipper at denne blir en vinner hos leserne.

Forglemmelser?

Som vanlig nevnes etablerte forfattere som har blitt utelatt fra listen. Don DeLillo og Ian McEwan er ikke funnet verdige, og jeg tenker at det må vel være noe av poenget at vi lesere skal oppdage ny og spennende litteratur. Disse forfatterne kjenner vi jo, og med mindre de har skapt noe helt sensasjonelt synes jeg det er helt riktige forglemmelser. Men jeg savner Eimar McBride her, det må jeg innrømme. Kanskje denne juryen ikke har noe til overs for irske feminister? Blir McBride for sært for juryen? Jeg tenker at bøkene på en slik liste skal utfordre oss, slik både Hilary Mantel og Eleanor Catton gjør. Jeg skal uansett lese McBrides The Lesser Bohemians i protest! Og litt fordi jeg har lyst.

Skulle det bli en amerikaner som vinner i år hadde jeg tippet Elizabeth Strout. Hun ble oppdaget av et bredere publikum med den flotte filmatiseringen av Olive Kitteridge. Anbefales, forresten! I år kom hun med My Name Is Lucy Barton, og her snakker vi godt håndverk selv om ikke romanen treffer meg på samme måte som Olive Kitteridge. Begge romanene har mye av den samme tematikken. Her står familie, minner og identitet i sentrum. Samt hvor mye smerte vi utsetter våre barn for. Selv om kortlisten viste seg å ikke inkludere Strout lar jeg likevel hennes ord fra årets roman avslutte dette innlegget og minner om at du kanskje ikke alltid finner den beste prosaen blant prisvinnere. Jeg synes dette sitatet oppsummerer My Name Is Lucy Barton på en god måte. Sårt og vakkert, og veldig sant.

Do I understand that hurt that my children feel? I think I do, though they might claim otherwise. But I think I know so well the pain we children clutch to our chests, how it lasts our whole lifetime, with longings so large you can’t even weep. We hold it tight, we do, with each seizure of the beating heart: This is mine, this is mine, this is mine.