mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Rute fra "Are You My Mother" av Bechdel. Allison ligger i sengen og moren forlater rommet etter at hun har nektet å kysse Allison god natt.
7. september, 2012

Kjære mamma

Bechdel briljerer igjen

The writers business is to find the shape in unruly life and to serve her story. Not, you may note, to serve the truth, but to serve the story.

Allison Bechdel siterer Dorothy Gallager i sin nyeste grafiske roman, Are You My Mother?, og sitatet er sentralt for Bechdels visjon. Det å fortelle en historie står i sentrum. Sannheten er relativ, men forfatterens oppgave er å forme selve fortellingen. I Are You My Mother? prøver Bechdel å få orden på historien om sin egen mor. Det viser seg å ikke være helt lett. Hva slags forhold har du til moren din? Allison Bechdel har et ganske så problematisk forhold til sin. I tillegg skriver hun om det. Hvorfor skal du egentlig lese om nok en kjip barndom? Fordi det er en vanvittig god bok.

Som Fun Home er Are You My Mother en selvbiografi, uten tvil en vanskelig sjanger, noe Bechdel reflekterer over selv underveis i boken. Dette er også en metaroman. Forfatteren går tilbake til den tiden da hun skrev Fun Home og avslører hvor vanskelig prosessen var. Mot slutten av Are You My Mother? legger Bechdel til og med inn en telefonsamtale hun har med moren sin hvor moren kommenterer på det foreløpige manuset til nevnte bok. Det synes jeg er et spennende valg fra Bechdels side, og du får selv lese boken for å høre morens dom og forfatterens konklusjon på både romanen og forholdet deres.

Are You My Mother? er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk enda, men jeg håper at det er noen som sitter og jobber knallhardt med oversettelsen i skrivende stund. Alison Bechdel er nemlig en mester innenfor sin sjanger. Hun er ærlig, modig, skriver godt og har en ren og uttrykksfull strek. Det er vanskelig å følge opp en så stor suksess som Fun Home var, men i Are You My Mother? synes jeg faktisk at Bechdel tar den grafiske romanen til et nytt nivå. Dette er den beste boken jeg har lest så langt i år.

Virginia og Winnicott

I Are You My Mother? skriver Bechdel også om Virginia Woolf på fascinerende vis og vever blant annet To the Lighthouse inn i sin egen fortelling. Hun gjør diverse nærlesinger av To the Lighthouse, og de er ikke bare gode nærlesinger, men det er også så spennende at jeg får lyst til å sette med ned med Woolf igjen. (Det sier ikke lite. Woolf er en hard nøtt.) Selv om kultursnobb selvfølgelig har Woolf som en av sine snobbete forbilder, var To the Lighthouse et sant slit å komme seg gjennom. Det må faktisk innrømmes. Uansett, Bechdels kloke observasjoner av Woolfs tekst leses også sammen med Woolfs egen selvbiografi. Det hele er riktig så morsomt for en forhenværende litteraturstudent. Dette gir også To the Lighthouse ekstra spenning synes jeg, og det blir ekstra artig hvordan Bechdel bruker dette i sin bok. Jeg mener at leseren bør ha pløyd seg gjennom To the Lighthouse for å ha ordentlig utbytte av dette, men Bechdel gjør det så absolutt forståelig for en Woolf-jomfru.

En annen personlighet som Bechdel vier stor oppmerksomhet er den britiske psykoanalytikeren Donald Winnicott (Bechdel har også oppkalt katten sin etter denne mannen). Winncott var spesielt opptatt av barn, og Bechdel kikker nøye på flere av teoriene hans og bruker dem aktivt i sin analyse av egen barndom. Dette gir leseren en utfordring, noen som ikke er spesielt godt kjent med psykologi bør skru av bakgrunnsmusikken og sette bort vinglasset for en stakket stund. Forfatteren går også gjennom flere av drømmene sine i lys av både Freuds drømmeteorier og Jungs teorier om arketyper. Bechdel stiller store krav til leseren sin med til tider tung psykologiteori, men jeg synes det er både fascinerende og morsomt å lese om. Jeg liker i tillegg hvordan Bechdel ikke undervurderer leseren sin. Det er nok flere forfattere som kan ta lærdom av dette.

Tekst og bilde

Bechdel hopper hele tiden fram og tilbake i tid uten at det blir rotete. Hun er vår ledsager gjennom historien, og gjennom henne får vi se utvalgte episoder fra henne og morens liv. Siden dette er en grafisk roman, føler jeg meg enda mer som en som får lov til å titte inn, til å bivåne disse særdeles personlige scenene. Jeg kaller dem scener, for det er nettopp slik de oppleves. Hvordan Bechdel i tillegg knytter det hele opp, og binder det sammen med litteratur og psykologi er imponerende.

Hvorfor skal du lese grafiske romaner eller tegneserier? Fordi tekst og bilde utfyller hverandre. Teksten gis ekstra dybde, gis et ekstra lag med en illustrasjon, og omvendt. I samtale med andre litteraturvitere om emnet nevnte de nettopp dette, og at forfatteren også kan skape kontraster  ved å sette bilde og tekst opp mot hverandre. Se for eksempel på bildet som blir brukt i denne anmeldelsen. Se hvordan Bechdel understreker hvor sjokkert og nummen hun var som barn da moren bestemte seg for at hun var stor for nattanuss. Lille Allison ligger i sengen, og du kan tydelig merke hvor stiv hun er i kroppen, hvor trist den lille jenta virker etter det som nettopp skjedde. Moren er tegnet med ryggen til, på vei ut av soverommet. Hun har distansert seg selv fra Allison, og i tillegg føles det som om hun har distansert seg selv fra leseren. Vi kan ikke se ansiktsuttrykket hennes idet hun forlater rommet. Verken leseren eller Allison kan tyde hva hun tenker på. Hva foregår inne i hodet hennes? Er ansiktsuttrykket hennes kaldt og lukket, eller er det tvilende? Lurer hun på om hun har tatt riktig avgjørelse? Dette får vi ikke vite, men ser du hvordan teksten blir ekstra spennende når den i tillegg inneholder bilder? Den grafiske romanen er uten tvil en fantastisk kunstform.

For deg som blir nysgjerrig på Allison Bechdel kan jeg tipse om nettsiden hennes, Dykes To Watch Out For. Du kan blant annet lese bloggen hennes, som det har vært svært fascinerende å følge i det siste. Her har vi nemlig fått lov til å være tilskuere til skrive- og tegneprosessen fra 2008 og fram til i dag. Bloggen gir et unikt innblikk i hvordan Bechdel arbeider, blant annet hvordan hun må posere for hver enkelt rute i boken sin. Hun tar bilde av seg selv og tegner så det hun har tatt bilde av. En ganske så krevende prosess. Resultatet er heldigvis upåklagelig.

Jeg tør våge å påstå at de av oss som er så heldige å være døtre vil kjenne seg igjen Are You My Mother? Samt mødre. Are You My Mother? er vond, rørende og utmattende. Kort sagt, årets beste bok.