Disse rare tingene som kvinner holder på med. Det er ikke alltid like lett å forstå seg på! Selv ikke for Morgenbladets journalister.
Strikkedilla
Jeg tror nok kanskje at han prøvde å være litt morsom. Det var bare det at han ikke fikk det helt til. Morgenbladets journalist, , skrev ved juletider en slags anmeldelse av et utvalg strikkebøker. Eller, det var vel det at det ikke var en anmeldelse siden han ikke hadde gått oppskriftene spesielt etter i sømmene, men heller en slags harselas over håndarbeid og alle disse strikkebøkene som visstnok pumpes ut fra norske forlag. Som en strikkevenninne av meg sa, det hadde jo vært interessant hvis han for eksempel hadde sagt noe om hvor dårlig tilpasset genserne til Dorthe Skappel er, eller hva med de dyre strikkebøkene som forventer at du skal regne ut fellinga sjøl! Det, det hadde vært en anmeldelse! Men Søbye prøvde seg på en Eia. Det fungerte ikke for Eia, og det fungerte så visst ikke for Søbye heller. Det ble ikke vellykket fordi journalisten kritiserte uten å prøve å forstå.
Heldigvis viste det seg at strikkerne ikke bare kunne uttrykke seg gjennom pinnene. De tok nemlig til motmæle, og det kraftig. I flere uker etterpå trykket Morgenbladet forutrettede leserinnlegg. Det var en fryd å lese. Journalisten selv virket overrasket over reaksjonene. Hvorfor? Det var kanskje vanskelig å forutse at den såkalte anmeldelsen kom til å vekke såpass mye harme. På den andre siden, angriper du en stor gruppe menneskers kunstuttrykk blir det bråk.
Historiefortelling
Kvinnens historiefortelling har lenge blitt latterliggjort. I flere hundre år brukte hun håndarbeidet som uttrykksmetode. Med strikkingen og sømmen kunne hun fortelle en historie. Kvinnens kunst ble sett på som noe farlig og skremmende fordi det er ukjent og fremmed. Vi frykter det ukjente. Det var vel ingen som kunne spå at strikking skulle bli in igjen. Men det ble det. Jeg tror det handler om at vi vil ha det til å gå langsomt igjen. Vi vil skape noe med hendene våre. Jeg er klar over at menn tidligere har strikket mye, og at menn fortsatt strikker mye, men denne type håndarbeid assosieres først og fremst med kvinner.
Sanke ull
Kunst og musikk er hovedtemaene i den historiske romanen Music & Silence av Rose Tremain. Her fant jeg også et avsnitt om strikking. Vi befinner oss i Danmark på 1600-tallet, nettopp en tid hvor kvinner måtte finne alternative måter å uttrykke seg på. Strikking var altså en av dem, og jeg ser at dette med frykt går igjen. Hva er det egentlig disse kvinnene sitter og holder på med? Er det ikke litt skummelt at de skaper noe ut av garn, av ull? Kanskje er det til og med skadelig? I følgende utdrag hører vi om dronning Sofie som var tvunget til å strikke i smug, noe de fleste av oss heldigvis slipper å gjøre i dag. Men, disse mennenes frykt minnet meg likevel om den noe underlige anmeldelsen i Morgenbladet.
They say that Queen Sofie, when she was young, and before she had begun her habit of scolding and cursing and hoarding money, loved to be rowed in a little boat to this island and there sit in the sunshine and indulge in secret in her passion for knitting. This activity had been proscribed throughout the land as tending to induce in women an idle trance of mind, in which their proper thoughts would fly away and be replaced by fancy. Men called this state
wool gathering.That the wool itself could be fashioned into useful stockings or nights bonnets made them no less superstitiously afraid of the knitting craze. They believed that any knitted night bonnet might contain among its million stitches the longings of their wives that they could never satisfy and which in consequence would give them nightmares of the darkest kind. The knitted stocking they feared yet more completely as the probable instrument of their own enfeeblement. They imagined their feet becoming swollen and all the muscles of their legs beginning to grow weak.