mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Michelle Williams i "Meek's Cutoff" Bang bang, he shot me down
1. september, 2013

Sjenert film om stor reise

Kultursnobb anmelder Meek's Cutoff

Meek’s Cutoff er en film som tar seg god tid. Svært god tid. Kelly Reichardts western-drama er basert på en sann historie, og den gjenskaper en fortvilt reise til et følge nybyggere gjennom ørkenen i Oregon i 1845. Det kan høres actionfylt ut, men det er det ikke. Dette er en langsom film, men det er deilig å oppleve en regissør som virkelig stoler på sitt publikum, og som ikke er redd for lange stille scener. De er det nemlig mange av. Filmen har ingen tydelig begynnelse eller slutt, det oppleves mer som at vi får lov til å være med på en liten del av denne reisen – og for en reise det skal vise seg å være!

Stille drama

I virkeligheten var det ganske mange av disse nybyggerne som la ut på denne reisen, men Reichardts har klokelig kuttet antall personer kraftig ned. I Meek’s Cutoff møter vi selvfølgelig selveste Meek (Bruce Greenwood), tre ektepar og én indianer. Den mystiske Meek er hyret som guide, og gir inntrykk av at han virkelig har peiling på det han driver med. Det har han imidlertid ikke, og snart blir det desperate tilstander i det lille reisefølget. Behovet for vann vokser seg stadig større, og bare for å gjøre det ekstra vanskelig fanger mennene en indianer som blir en kilde til konflikt.

Fordi filmen inneholder lite dialog og skuespillerne nærmest underspiller, blir det desto mer mektig de få gangene de sterke følelsene vises. For det meste går de i stillhet, rir, vader over elver eller strikker. Da en av vognene deres blir ødelagt forstår en virkelig fortvilelsen og sinnet over dette dyrebare tapet. For disse menneskene er et slikt tilbakeslag fatalt. Det er så mye som står på spill her, og filmen berører faktisk selv om den framstår som sjenert.

Stødig Williams i spissen

Fokuset på de ulike karakterene er relativt likt fordelt, med noe overvekt på kvinnene og i særdeleshet Michelle Williams som spiller den tøffe Emily Tetherow. Emily er også den eneste som gjennomgår en skikkelig karakterutvikling i dette dramaet, og Williams framstår som svært troverdig i rollen. Dette er en ganske annerledes film enn hva vi er vant til å se Williams i, og det er herlig å se hvor bredt spekteret av rollene hennes begynner å bli. Dette er ganske langt unna sexbomben Marilyn Monroe, for å si det mildt.

Vi finner stødige skuespillere i de andre rollene også, blant annet Zoe Kazan som den ustabile Millie Gately, og britiske Shirley Henderson som den gudfryktige og engstelige Glory White. Det er en befrielse å se Henderson legge fra seg sine karikerte figurer, og til tross for den underlige pipete stemmen sin gir hun god mostand til de andre damene i filmen. De har alle tre en god dynamikk, og forskjellene dem imellom blir tydeligere og tydeligere i løpet av filmen. Williams, Kazan og Henderson klarer alle å markere ulikhetene på en subtil og dyktig måte.

Noen av de beste scenene er når regissøren understreker kvinnenes underordnede posisjon i dette samfunnet. Ved flere anledninger står våre heltinner samlet et stykke unna sine menn, mens mennene diskuterer planen for reisen videre. Kvinnene blir aldri rådført, men prøver så smått å påvirke sine respektive ektefeller når de er alene. Kvinnene har sitt fellesskap, mennene har sitt. Det er en spennende verden å få innblikk i, og Williams’ opprør mot Meek blir desto mer beundringsverdig når en tenker på at dette var en tid hvor kvinnene ikke skulle høres.

Tørr ørken og flagrende kjoler

Landskapet er unektelig flott og fascinerende, og Reichardts utnytter det til fulle. Det er så uendelig tørt og goldt, og virker i det hele tatt svært lite menneskevennlig. De tre vognene med tilhørende dyr og mennesker hører ikke hjemme i denne mektige ørkenen. Følget virker så fortapt, noe de også er. Dette understrekes av de lange scenene hvor kameraet gjør lite eller ingenting, og hvor det også skjer lite eller ingenting i scenen.

Jeg liker regissørens fargebruk spesielt godt. De tre fruene er kledd i gult, lyserosa og grønt med langbremmede hetter som var både populært og praktisk på den tiden. Stoffene blåser i vinden og skaper pene silhuetter. Det er en fin kontrast til det golde landskapet. Kvinnene blir et fremmedelement i denne ørkenen, kjolene virker malplasserte og det er tydelig at klærne gjør det langt mer upraktisk å utføre det harde arbeidet de var nødt til å gjøre. Regissøren tar seg god tid til å filme klærne, og resultatet er mange flotte komposisjoner.

Meek’s Cutoff er ingen typisk westernfilm. Den er i det hele tatt ganske unik, og da spesielt i form. Det er kanskje ikke så rart at tankene går til dataspillet The Journey hvor hele spillet går ut på å komme seg opp på toppen av et fjell i fullstendig stillhet. Denne filmen utsondrer noe av den samme ensomme følelsen. Med gode skuespillere, gjennomarbeidede scener og fascinerende foto leverer Reichardts en liten fortelling om en stor hendelse. Jeg er imponert.

Denne anmeldelsen ble originalt publisert på Filmamasoner.