mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Emily St. John Mandel Emily St. John Mandel
4. september, 2017

Skjøre lille verden

Mandels dystopi forvirrer og fascinerer

Station Eleven av canadiske Emily St. John Mandel har blitt kalt både et kjærlighetsbrev og et gripende apokalypse-drama av anmelderne. Romanen er en hyllest til teateret, kunsten og litteraturen, men den baler litt for mye med løse tråder og flate karakterer.

Framtidsfortelling

 It just doesn’t make sense, Elizabeth insisted. Are we supposed to believe that civilization has just come to an end? Well, Clark offered, it was always a little fragile, wouldn’t you say?

Som sin kollega Margaret Atwood legger Mandel sin fortelling til svært nær framtid. En framtid som ikke føles så langt unna og som dermed blir langt mer skremmende fordi dette kan faktisk skje i morgen eller neste uke hvis en legger godvilja til. Det er ikke så lenge siden hysteriet rundt svineinfluensaen la seg, og det er enda kortere siden vi kunne lese om eboalens herjinger. I Station Eleven er det en influensa som forårsaker apokalypsen og den sprer seg enormt raskt. 99% av jordens befolkning utslettes i løpet av kort tid, men vi får vite lite om selve årsaken. Det understreker hvor skjør denne verdenen faktisk er. Øyeblikket som markerer begynnelsen på slutten av sivilisasjonen slik vi kjenner den er dødsfallet til den eldre skuespilleren Arthur Leander. Han dør på scenen mens han spiller tittelrollen i King Lear, og ikke lenge etter faller hele sivilisasjonen sammen. I følge Margaret Atwood handler all canadisk litteratur om overlevelse. Det viser seg å stemme i Station Eleven, dog handler det vel så mye om at det ikke er nok å bare overleve.

Hele verden er en scene

Teateret og litteraturen spiller en stor rolle i denne boken. Her er selvfølgelig King Lear viktig, det samme er den oppdiktede superhelt-tegneserien Station Eleven forfattet av Arthurs andre kone, Miranda. Denne tegneserien skal vise seg å bli særdeles viktig for flere av karakterene og er også tittelen på selve romanen, hvilket antyder sterke paralleller mellom den fiktive tegneserieverdenen og bokens univers. En stund etter den store apokalypsen dannes teaterkompaniet «The Travelling Symphony» som reiser rundt og spiller Shakespeare. Shakespeare blir symbolet på selve sivilisasjonen her, og jeg tenker at den norske tittelen på romanen faktisk ikke er så verst. Den heter nemlig Fordi overlevelse ikke er nok på norsk (oversatt av Kirsti Vogt), og jeg tenker at det er det mye av dette handler om. Det er ikke nok bare å overleve for menneskene. Kultur, teater og litteratur er så uendelig viktig. Evnen og muligheten til faktisk å kunne opptre og spille Shakespeare, og oppleve det, er nøkkelen til overlevelse. Dessuten, det omreisende teaterkompaniet gjør nettopp det de gjorde på Shakespeares tid, nemlig å reise rundt til ulike småbyer og spille teater. For teatertruppen er hele verden en scene.

Løs tråd

Forfatteren dikter fram nydelige og komplekse karakterer, flere av dem vokser ut av sidene og blir værende hos meg lenge etter at jeg har lest ferdig boken. Jeevan, den tidligere paparazzien og kjendisjournalisten, er en slik karakter. Tiden han tilbringer sammen med sin rullestolbundne bror, innestengt i en leilighet mens verden bare raser sammen, har en filmatisk kvalitet over seg og er en av de beste scenene i romanen. Likevel, det er ikke alle karakterene som blir gitt plass til å vokse og utfolde seg. Det er så mange parallelle historier her, og så mange historier som skal få plass at det kan oppleves en anelse forvirrende. Spenningskurven holder derfor ikke helt mål, siden det store klimakset mot slutten rett og slett oppleves som for smått.

Noen karakterer blir også forlatt litt for raskt, som for eksempel Miranda, tegneserieforfatteren og Arthur Leanders forskjømte kone. Miranda er i utgangspunktet en spennende person, men hun blir akkurat litt for flyktig for meg. Samtidig vies hun såpass mye oppmerksomhet at jeg kunne ønske meg noe mer om Mirandam hun er og forblir en løs tråd i denne fortellingen. Kirsten, skuespilleren som vi møter i nåtiden, eller framtiden eller begge deler, er også en karakter jeg ønsker å bry meg om, men som blir akkurat så flat at jeg ikke opplever hennes narrativ som spesielt spennende.

Observatøren

Det er også Jeevans observasjoner av verdenen, både før, under og etter katastrofen som blir stående for meg. Når han for første gang våger seg ut av leiligheten er det en skremmende tom by som møter ham:

The world had emptied out since he’d last seen it. There was on movement on the plaza or on the street, or on the distant expressway. A smell of smoke in the air, with a chemical tinge that spoke of burning offices and house fires. But most striking was the absolute absence of electric light.

Jeevan, som tidligere bidro til spekulative bilder av kjendiser, som utnyttet en hver situasjon for å få et salgbart bilde, er den karakteren som endrer seg mest i løpet av romanen. Som leser opplever jeg også at jeg ser alt dette gjennom hans øyne. Jeg er Jeevan! Han er på mange måter en anti-helt, men også den leseren kan identifisere seg mest med. Han er observatøren, den som passivt står og ser hendelsene gli forbi. Forholdet til broren hans Frank er dessuten så sårt at jeg tror jeg kunne lest en hel bok bare om de to. For å få tiden til å gå, og antageligvis for å føle at en gjør noe annet enn bare å overleve, sitter broren og skriver på et manus mens apokalypsen herjer rundt de to brødrene. Det er noe rørende over dette med å sitte å skrive på en bok du vet ikke kommer til å bli publisert fordi alle er døde. Så hva betyr dette? Det er vel så banalt at det å skrive, det å skape holder Frank gående, helt til han forstår at livet i den lille leiligheten ikke kan vare evig. At de ikke kan stenge seg ute fra det som skjer rundt dem, og Jeevan høyst sannsynlig ikke vil overleve hvis han må slepe rundt på sin invalide bror. Offeret Frank gjør for at broren er selvfølgelig hjerteskjærende.

Et kjærlighetsbrev til kunsten

Vi har mange mislykkede kunstnere i Station Eleven, vi finner skuespillere, forfattere, museumskuratorer og fotografer som aldri helt får det til. Men idéen om kunsten og idéen om å skape noe er det som er drivkraften til menneskene her i romanen. På så måte er denne boken definitivt et kjærlighetsbrev til kulturen og kunsten. Jeg vil også si at dette er en science fiction-roman for de som ikke liker science fiction.

Der for eksempel The Road av Cormac McCarthy gir få håp om en bedre framtid er stemningen i Station Eleven lettere og lysere til tross for et dystert tema. Deler av romanen er også svært poetisk skrevet, og i særdeleshet hele sykdomsutbruddet og hvordan alt bare kollapser rundt de få overlevende er grøsselig spennende. Grunnet alle de ulike stemmene og narrativene i boken er jeg likevel ikke helt overbevist. Forfatteren kunne faktisk med fordel ha utvidet universet sitt og gitt flere av karakterene mer plass, for det er et spennende univers. Og det er et så absolutt kompliment, for det hadde ikke gjort noe hvis Station Eleven hadde hatt litt flere sider.