Det er på høy tid å ta en titt på den litterære kalenderen for 2017. Bokvåren har så langt vært relativt stille etter min mening, men en får jo bare håpe at det tar seg opp. Blir bokåret 2017 rett og slett et kjedelig år? Hva gleder vi oss egentlig mest til? Om noe? Kultursnobb tar ansvar og foretar seg et ytterst snobbete utvalg av titler vi (forhåpentligvis) ser mest fram til.
The Long Drop av Denisa Mina
Jeg vet, litt sjokkerende at vi skal begynne i krimhjørnet. Men, Denise Minas nye dokumentarroman høres faktisk ganske kul ut. The Long Drop omhandler den såkalte the Beast of Birkenshaw
en skotsk-amerikansk seriemorder som herjet i Skottland mellom 1956 og 1958. True crime har virkelig eksplodert de siste årene og vi er vel ikke lei helt enda? En god del er spekulativt og lavpannet, men noe er dog virkelig virkelig bra. Som for eksempel Kate Summerscale. Jeg håper at Denise Mina lever opp til forventningene. Det ser uansett ut som om den falt i smak hos , og vi liker jo The Guardian.
House of Names av Colm Tóibín
Her våger jeg meg på å tippe en nominasjon til Booker-prisen. Den irske forfatteren har blant annet skrev The Testament of Mary, Brooklyn og The Master. Skildringen av hvordan Mary oppfatter sin sønn Jesus er faktisk ganske så glimrende. Tóibín er ingen lettevekter og en svært fascinerende forfatter. I House of Names tar han for seg gresk mytologi og fortellingen om Clytemnestra. Dette er en historie om hevn og jeg gleder meg til å se hva Tóibín gjør med den.
The Ministry of Utmost Happiness av Arundhati Roy
Du husker vel The God of Small Things? Boken absolutt alle leste og elsket. Den vant Bookerprisen i 1997 og plutselig var indisk litteratur en greie. Det skulle altså ta 20 år før Roy ga ut en ny roman og det er knyttet stor forventning til dette prosjektet. Vil hun lykkes igjen? Denne kommer i juni, akkurat i passe tid til sommerferien. Skal du ikke reise noe sted kan jeg anbefale å gjøre reisen i Roys univers.
Madame Zero av Sarah Hall
Jeg ønsker en ny bok av Sarah Hall svært velkommen! Dette skal være en novellesamling fra en av Storbritannias mest spennende forfattere. Sarah Hall har tidligere gitt ut blant annet The Wolf Border som ble nominert til Bookerprisen. Her møter vi Rachel Caine som jobber ved et ulvereservat. I The Electric Michelangelo fra 2005 ga hun seg i kast med tatoveringskunsten og hun har i tillegg skrevet Daughters of the North som baserer seg på The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood. Hva har vi i vente denne gangen?
The White Book av Han Kang
Det er vel ingen hemmelighet at jeg var særdeles begeistret for The Vegetarian. The White Book skal visstnok være hennes mest eksperimentelle roman og fargen hvitt skal være svært sentral her. Gående rundt i Warsawa skal forfatteren ha dvelt ved sin søsters for tidlige død, andre verdenskrig og nytt liv. Ok, jeg er herved interessert!
The Secret of Superhuman Strength av Alison Bechdel
Jeg avslutter med rosinen i pølsa. Jeg tror jeg gleder meg til Alison Bechdels nyeste grafiske roman aller mest. Hennes Are You My Mother? står seg fortsatt, og er en bok jeg stadig vender tilbake til. Bechdel filosoferer så godt over familie og kjærlighet, og hun utforsker lekent litteratur i både Fun Home og sistnevnte. Jeg kan ikke annet enn å la meg begeistre over hvordan hun vever Virginia Woolfs To the Lighthouse sammen med sin egen fortelling om moren. I The Secret of Superhuman Strength skal fysisk trening utforskes. Litt skeptisk, det må jeg innrømme at jeg er, men det er jo Bechdel! Dette må jo bare bli den store gleden i 2017.
Notater i margen
Ellers må Alan Hollinghurst nevnes. Jeg er spent på hans nye roman The Sparsholt Affair. Selv om jeg faktisk aldri kom meg helt gjennom The Stranger’s Child er en ny bok av han et must. Rebecca Solnit kommer med The Mother of all Questions og kultusnobber og feminister verden over står selvsagt i kø. Det skal selvfølgelig deles ut priser i 2017 også. Nobels litteraturpris har jeg gitt opp for lengst, men det knyttes stor spenning til både Bookerprisen og Nordisk råds litteraturpris. Av en eller annen ytterst merkverdig grunn er Termin. En fremstilling av vold i Norge av Henrik Nor-Hansen nominert. Jaja, tenker kultursnobben i sitt stille sinn og krysser fingrene for Vigdis Hjorth istedenfor. Det hender vel ikke så rent sjeldent at opphausede romaner skuffer stort. Selv de som virker skikkelig kule. Fjorårets store dille The Girls av Emma Cline har blitt oppdaget her i Norge også, noe som for meg er litt underlig. Romanen hadde hatt godt av en skikkelig redaktørjobb, og rett og slett en endring fra preteritum til presens. Ja, også kutting av denne nåtidsfortellingen som gir boken en ufordragelig og etterpåklok tone. Se der, ville ikke det vært så meget bedre? Herved ikke anbefalt der, altså. La oss håpe vi slipper unna med de helt store skuffelsene i år og at det er FORFATTERNE som høster litteraturpriser i framtiden.