mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Maleri av Juan Jean Sala Gabriel fra 1867. Lest Vigdis sin seneste, eller?
6. juni, 2017

Kjedelig litteraturfestival?

Kultursnobb tar til motmæle

Hvor ble det av alle kjendisene i år? Har litteraturfestivalen utspilt sin rolle? Er det kjedeligere i år enn andre år? Har bransjefesten over alle bransjefester mistet grepet?

Dette var utsagn jeg hørte på Lillehammer litteraturfestival i år. Ved første øyekast kunne også programmet synes annerledes enn andre år. For borte var de aller største navnene fra Storbritannia og Nord-Amerika. Men at litteraturfestivalen skulle være kjedelig? I beg to differ.

Onsdag

Onsdag kveld var preget av ypperlig surøl og litterære samtaler som kretset rundt den melankolske kjærligheten, katolisismen og teddybjørner. Den som umiddelbart tenkte Brideshead Revisited får en premie her. Har jeg sagt at dette er den beste leseropplevelsen på lenge. Lenge! (Dette har vel strengt tatt null og niks med litteraturfestivalen å gjøre, men jeg ser mitt snitt til å spre mitt kultursnobberi på de mest forunderlige vis.)

Torsdag

Birger Emanuelsen plukket opp pennen min! Kan dagen begynne bedre? (Så var det dette med kulturmenn, da …) Fulle debutanter (ok, bare én, men det holdt), en strålende Madame Nielsen og en litt mindre strålende Hans Herbjørnsrud veltet seg over Søndre Park. Kyrre Andreassen vant alles hjerter selv om han så sur ut og etterpå fulgte et begredelig foredrag om 1984 og jammen var det ikke på høy tid med lønsj. Jeg irriterer meg atter en gang over at det faktisk må spises når det ikke finnes tid! Vi skulle fått skutt maten inn i øyeeplet mens vi satt og fordøyde opplesninger og samtaler. Mitt forslag til neste år, ass.

Etter lønsj: Tannløst foredrag om maskulinitet i ungdomslitteratur uten konklusjon og refleksjon. Min konklusjon: Vi må slutte å være så snille at vi ikke tør å si ting lenger. Hva som i utgangspunktet var spennende ble ganske dørgende kjedelig. Skjerpings!

Heldigvis har vi Liv Gulbrandsen som manet til morderlek og sjelden har jeg vel kost meg som når vi selv får leke detektiv. Ingen litteraturfestival uten Liv! Jeg tror jeg har sagt det før, men det kan ikke sies nok ganger. Det ble ikke festaften på meg. Jeg lurer på når Knausgård går av moten. Ikke i år heller, virker det som. Men quizen folkens, quizen! Sånn rent bortsett fra at jeg lurer på hva som er galt med de som vinner (for en poengsum!) er jeg gruelig stolt av en sjetteplass. (Og veldig irritert over at jeg ikke kom på at det er Eugene O´Neill som har skrevet Mourning Becomes Electra. A. K. K. Jeg lider fortsatt sterke sjelekvaler og lurer på om jeg kan kalle meg kultursnobb heretter.)

Også nok en utmerket øl, da. Fin avslutning.

Fredag

Jess! I dag skulle jeg være effektiv og intellektuell. Kritikerseminarer og sånn. Ble mot min vilje snik-knausifisert. Æsj. Ellers ble det dårlig stemning under foredraget om brune tendenser i skandinavisk samtidslitteratur, men dansken var så uforståelig og lyden så dårlig at det var et under at noen i det hele tatt rakk å bli sur. Det applauderes. Underlig samtale med kun to kulturredaktører og litteraturkritikkens tilstand og litt for mange gjentagelser av «vi jobber mye med tekst». Come on.

Det må spises! Denne maten, altså. Ikke er den god heller. Uansett, det var fullt på Vigdis og hjertet mitt ble umiddelbart knust. Dog ble jeg skrekkelig lykkelig igjen over indisk litteratur og feminisme. At ikke flere så sin besøkelsestid er en skam. Da kan dere bare ha det så godt med klagesangene deres. Deretter fulgte en finfin samtale med både britiske og indiske poeter og til tross for dårlig engelsk hist og her satt jeg beveget igjen og bestilte meg umiddelbart bøkene på Amazon. (Jada, jada, jeg vet at Amazon er djevelen.)

Mat!

Jeg kollapset nærmest på Café Stift etter maten og orket derfor ikke dra meg derfra. Det skulle vise seg å være en helt riktig beslutning. Det var Freemans tur, bortsett fra at vi slapp å høre på Freeman! Med seg hadde han nemlig Kamilie Shamsie og jeg fikk meg jaggu en ny favoritt. Inn på amazon igjen, da. (Jaja, jeg vet, JEG VET!) Så var det bare å glede seg til Liv Gulbrandsen igjen, men jammen var det ikke en trasig avslutning da det kom opp ei litta lapp med opplysningen om at hun var syk. Jeg håper dette betyr at hun må ta igjen for det tapte neste år?

Valgte bort slampoesien i år igjen. Pokker ta.

Men, tilbake til begynnelsen. Var det kjedeligere i år enn i fjor eller forfjor? Nei! Ja, vi hadde kanskje ikke Margaret Atwood eller David Mitchell. Og jeg tror dette var litt av greia. Denne gangen lå fokuset på indisk og sør-asiatisk litteratur. Så hvis du ikke grep sjansen til å oppdage noe nytt eller se forbi den engelskspråklige litteraturen, nei da vet jeg jammen ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Mindre refsende (og betydelig mer beduggede) oppsummeringer av litteraturfestivalen finner du her og her.