mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Ready. Set. Write! Ready. Set. Write!
15. juli, 2014

Eksamenstider

Kultursnobb konkluderer

Det er noe med pensum. Det er litt kjedeligere å lese, selv om du har laget pensumlista sjæl. Men, hvordan gikk det egentlig med pensum for sommeren 2013? Og viktigst av alt, sto jeg på eksamen?

Oppgavene er som følger:
  1. Greit ut og sammenlign kjærlighetsforholdene i Stål av Avallone og The Stranger’s Child av Hollinghurst. Bruk gjerne Judith Butler.
  2. Gjør rede for de litterære virkemidlene i sørstatsromanene To Kill a Mockingbird av Lee og Delta Wedding av Eudora Welty. Inkluder en introduksjon om southern gothic.
  3. Hva er Cromwells forholde til klær og tekstiler i Wolf Hall av Hilary Mantel, og hvorfor er det så viktig?

Sannhetens time

Skal vi se. Vel, jeg hadde virkelig glede av Stål, og syntes det var en glimrende skildring av nåtidens Italia. Mange anmeldere har fokusert på at romanen tar opp arbeidsløshet, men få har bitt seg merke i den skeive kjærlighetshistorien mellom de to hovedrolleinnehaverne som utspiller seg i kulissene. I tillegg skildrer forfatteren de brutale kjønnsrollene som gjennomsyrer samfunnet i den lille byen. Stål er heldigvis godt oversatt, med kun et par skjønnhetsfeil. Jeg tror også at vi har godt av å få presentert et litt annerledes Italia enn hva vi ser når vi ferierer langs kysten eller når vi tutler rundt blant severdighetene i storbyen. Min eneste innvending er at slutten er rimelig uelegant, og du skjønner godt at det bygger seg opp til en katastrofe allerede i begynnelsen. Jeg håper det kommer mer fra Avallone, hun er en de mer interessante europeiske forfatterne akkurat nå.

Hollinghursts roman er ganske så annerledes. For å si det mildt. Jeg skal innrømme at jeg ikke ble ferdig med The Stranger’s Child. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den sluttet å engasjere etter den første delen. Han skriver godt, Hollinghurst, og bildene han maler av England er fascinerende og intrikate. Konseptet er også godt, vi leser om poeten Cecil og hans tragiske død i første verdenskrig, men fokuset ligger på innvirkningen han har på både sin samtid og menneskene som kommer etter ham. Ikke minst er Hollinghurst opptatt av kjærlighet mellom menn, og han beskriver den såre og smertefulle lengselen etter det forbudte med eleganse. Romanen tar raske steg framover i tid, og synsvinkelen er skiftende. Dette fungerer bare delvis siden forfatteren ikke får det til å virke helt sømløst. En smule konservativ er den også. The Line of Beauty var nok hakket vassere enn The Stranger’s Child, og det kan nok hende at jeg leser sistnevnte ferdig en gang. Kanskje. Jepp, jeg vet han blir sammenlignet med Henry James. I skammekroken med meg!

Judith Butler? Jeg latet som om jeg ikke hørte det.

To Kill a Mockingbird, ja. Her har jeg mitt på det tørre! Uheldigvis gjelder ikke det Delta Wedding. Jeg begynte, det er helt sant, men så husker jeg ikke helt hva som skjedde. Kanskje var det fint vær og jeg skulle spise en is. Den står fortsatt i hylla, ulest. Jeg kjenner meg likevel trygg på at jeg kommer til å lese ferdig Weltys roman, hun er ikke en man går utenom.

Og vinneren er

Mitt valg av eksamensoppgave lander derfor på nummer tre. Jeg strevde nok litt med Wolf Hall, for meg ble den en anelse tørr og pratete, men jeg kan så absolutt se Mantels litterære kvaliteter. De har hun jo bevist tidligere, så det er klart hun fortjener Bookerprisen. To ganger. Det var bare det at jeg (gulp) syntes at Wolf Hall var litt kjedelig. Og der forsvant vel all min goodwill i litterære kretser. Det får så være. Jeg har lært av Nick Hornby at en kan godt si at en ikke likte prisbelønte romaner. Uansett, den siste oppgaven passer meg ganske bra. Så får vi se om jeg blir veiet og funnet for lett. Fortsettelse følger, altså.

(Nå kan det se ut som om jeg ikke har lest de andre bøkene som sto på pensumlista, men det er ikke helt sant. Jeg har faktisk lest Picnic at Hanging Rock, men den levde ikke opp til forventningene. Se filmen istedenfor! Og Locke & Key var underholdende og absurd, men det er ikke akkurat stor kunst. Det er tross alt Joe Hill vi snakker om her. Men, det gjenstår da en roman, sier du? Freedom av geniale Jonathan Franzen? Ok, da. Jeg leste ikke den heller, men jeg skal lese den i år! Lover!)