mouseovergrafikk pil venstre mouseovergrafikk pil høyre mousovergrafikk epost mouseovergrafikk facebook mouseovergrafikk google plus mouseovergrafikk rss mouseovergrafikk søk mouseovergrafikk twitter mouseovergrafikk twitter

Kultursnobb.no

Maleri av en gammel mann i stol
21. mai, 2012

Ønsket om nye fargestifter

Om barnslig optimisme og håpløshet i The Corrections

Av og til kommer en over bøker som er skikkelig gode. Som en gleder seg til å lese videre i. Jeg må innrømme at jeg til tider kan være en noe kresen leser, og det er lenge mellom hver gang jeg har en virkelig god leseropplevelse. Det er sjelden jeg kommer over noe hvor jeg fryder meg ustanselig over språket, hvor karakterene til stadighet overrasker meg eller hvor plottet er smart uttenkt og godt gjennomført. Margaret Atwood, J.M. Coetzee eller Eudora Welty er noen av forfatterne som gir meg nettopp dette. Nå ser det ut som om jeg kan føye Jonathan Franzen til denne listen. Jeg kan ikke annet enn å utrope et aldri så lite hurra for det. Hurra!

Jeg vet, Jonathan Franzen ser ganske skummel ut. Men frykt ikke. Du tenker kanskje at han bare er hypa. At du ikke gidder å ta fatt på en bok som blir omtalt som århundrets amerikanske roman. Ok, Franzen kan muligens være en liten hype, men han skriver fortreffelig likevel. Han har ikke Don DeLillos vidd, Euginides grandiose fortellinger eller Margaret Atwoods treffsikkerhet og kjølige språk. Men han har definitivt noe annet. Jeg kan forstå at The Corrections får såpass god omtale, at den har betydd mye for tusenvis av amerikanere og at den faktisk også fenger her i Norge. Romanen kom ut i 2001 og omhandler den hvite middelklassens fall. Blant annet. Og ja, jeg innser at jeg er mer enn 10 år for sent ute. Det får heller være. At den ble utgitt i 2001 (1. september for å være helt nøyaktig) er en tilfeldighet, men likevel en underfundig tilfeldighet. Det var mye som falt i USA det året.

I grove trekk handler The Corrections om familien Lambert som består av mor, far og tre voksne barn. Far har pensjonert seg, men det viser seg at han lider av både Parkinsons og demens. Mors store mål gjennom hele romanen er å lage en siste julefeiring for barna sine i deres barndomshjem. Det ender selvfølgelig i katastrofe. Avkommet, Gary, Chip og Denise, er mislykkede på hvert sitt vis og kjemper for enten å beholde jobben, holde sammen ekteskapet eller holde depresjonen på avstand. Noen av de mest fornøyelige sekvensene er når Franzen utbroderer Garys rolle i familien, nemlig som kjøttstekeren. Kjøttblandinger er Garys (eneste?) spesialitet. Eller når Denise klarer å ligge med både sjefen sin og sjefens kone (heldigvis ikke samtidig, men dog). Når jeg leser denne romanen vandrer tankene til Arthur Miller og Death of a Salesman. Jeg var nok aldri så fascinert av Willy Loman som jeg var av Biff. Kanskje er det noe med hvordan de unges drømmer knuses brutalt som er ekstra hjerteskjærende. Jeg synes jeg kan kjenne igjen noen av trekkene til Biff i Gary, Chip og Denise. De vil alle tre så veldig gjerne, men får det ikke helt til.

Min egen pocketutgave av The Corrections er full av eselører. Her det avmerket avsnitt jeg har likt, passasjer jeg har ledd av, episoder som har vært så vonde at jeg bare har måttet legge fra meg boken i noen timer. Jeg har lyst til å dele ett avsnitt jeg likte spesielt godt, og som står ut fra de andre. Det kan være vanskelig å vite hvor en skal begynne hvis en skal ta fatt på denne romanen, her finnes det så mange temaer og så mange lag at en til tider kan bli litt matt. Jeg fant likevel dette avsnittet som jeg synes er viktig og ikke minst, særdeles vemodig.

Oh, the myths, the childish optimism of the fix! The hope that an object might never have to wear out. The dumb faith that there would always be a future in which he, Alfred, would not only be alive but have enough energy to make repairs. The quiet conviction that all his thrift and all his conservator’s passion would have a point, later on: that someday he would wake up transformed into a wholly different person with infinite energy and infinite time to attend to all the objects that he’d saved, to keep it all working, to keep it all together. (535)

Alle personene i romanen prøver desperat å keep it all together, men mislykkes totalt. Moren, Enid, får ikke til å fikse denne julaftenen hun har sett så fram til. Far i huset, Alfred, er rammet av sykdom og er tapt for alltid. I dette avsnittet er det Alfred som snakker, og han nærer dette barnslige håpet om at han kan fikse på det som han tidligere har ødelagt. Ikke engang kroppen hans lystrer ham lenger. Han har spart på alle de løse delene, men klarer ikke, har ikke energi til å sette dem sammen igjen. Det krever for mye av ham. Det hele blir et uoverkommelig prosjekt. Et prosjekt som aldri slutter, men som bare tiltar i mengde. Dette avsnittet avslører Alfreds uendelige tristhet. Det er ikke slik at alt ordner seg. Den lykkelige slutten eksisterer ikke. Alfred drømmer om å starte på nytt. Om å korrigere fortiden sin og få lov til å leve én gang til uten å mislykkes. Det er nok dessverre slik at det finnes ingen dag i morgen hvor en får utdelt blanke tegneark og nye fargestifter.

Jonathan Franzen skriver ikke bare om enkeltpersoners tap. Han løfter blikket og skriver samtidig om sitt hjemlands forfall. Håpet og optimismen som en gang for lenge, lenge siden preget Nord-Amerika er for lengst borte. Avmakten og håpløsheten står igjen. Det høres jo direkte begredelig ut alt sammen, men det blir jammen gode bøker ut av det.

The Corrections må bare oppleves, og helst på engelsk. Jeg misunner deg som enda ikke har blitt kjent med familien Lambert. God lesning!